Som natt og dag

Det mangler liksom noe i livet mitt.

Men det er ikke tanken på en kjæreste som driver meg denne gangen.

Underlig.

Helt siden barneskolen har jeg hatt et bilde av at man har det "best" når man har en kjæreste. Men jeg har, endelig, klart å få et realistisk bilde på hvordan livet er. Føler jeg.

Jeg har tenkt litt, på hvorfor jeg er på sånne online-dating sider, og jeg klarer ikke helt sette fingeren på hvorfor. Kanskje er det tryggheten i å vite at jeg er "tilgjengelig" eller "på leting", om man kan si det slik som gjør at jeg ikke klarer å helt melde meg ut.

Men igjen har jeg og skjønt det at man gjerne ikke dater, treffer nye - eventuelle partnere i hytt og pine, slik som jeg gjerne har trodd i en del år nå. Og det er flott, selv om det som sagt føles som det er noe som mangler. Jeg føler at jeg på flere måter har gått fra å være ungdom til å være ung voksen, selv om jeg er snaue 20 år gammel.

Det føles godt, men samtidig rart og ukjent, å ikke ha dette store higet etter å få seg en kjæreste. Det kommer med tiden, som jeg har blitt fortalt opp gjennom årene, det kommer med tiden. Jeg kan spekulere på når i tiden, og eventuelt hvor lenge det er til, men det gjør meg bare mer lysten på å bli überly-aktiv på slike sider igjen, og det vil jeg ikke. Jeg vet at de bringer meg mer frustrasjon enn noe annet, og akkurat nå jobber jeg for å få det så greit som jeg klarer. Og jeg er ikke langt unna (:

10.08.2010 - Tanker

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, engang.

Det er så mye jeg tenker på og så mange småting som trenger en løsning.

Uheldigvis er jeg av den typen som ikke har så utrolig lett for å finne supergode løsninger med en eneste gang. Tvert imot blir det ofte mer "problemer" enn løsninger når jeg har slike lange tankerekker sent på kvelden.

Jeg har skjønt at jeg er typen som fort kan ta litt for tungt på ting, det går liksom igjen i familien. Men samtidig er saken med de problemene jeg skaper for meg selv at de er utrolig godt grodd inn i den virkeligheten jeg lever i.

Eksempelvis tror jeg at livskvaliteten min hadde økt et par hakk dersom jeg hadde hatt kjæreste. Hah, det er nok mange som tenker det selv og. Man vil alltid ha det man ikke har og man glemmer utrolig lett medaljens baksider. Et par baksider med det å ha kjæreste er at man alltid har noen å tenke på når det gjelder fritid og sånt. Dersom jeg en kveld ikke vil noe annet enn å sitte inne å spille xbox, prate med venner på nettet eller noe sånt, er det absolutt ingen garanti for at en eventuell kjæreste hadde godtatt det. Men selvfølgelig kan man jo lett tenke seg til at en snill, moden og oppegående kjæreste forstår at partneren hennes trenger litt alenetid en gang i bland. Det gjør vi alle, og det er ikke sunt å være rundt hverandre 24/7 uansett.

Et annet eksempel er at jeg selv føler at jeg tenker utrolig mye på jenter. Joda, det er ikke noe unormalt med å tenke på jenter, for all del. Men når man føler at det tidvis kan være det eneste man tenker på i lengre perioder, at man bruker mye tid på nett-"dating" uten at det gir noen slags form for resultater og sånt, at man blir deprimert av ikke å ha noen å prate med - noen å tenke på eller å være interessert i, tror jeg at man kan kategorisere det som en slags "usunn hobby" på et eller annet nivå. Man får lov til å tenke så mye man vil, bare vær var på at dersom det tar bort mye av fokuset på deg selv, at du har det greit ellers og er fornøyd med livet nøyaktig slik som det er, kan det føles altoppslukende.

Og altoppslukende saker er aldri bra, med mindre man tenker på trening og sånt noe.

Det går ut over min evne til å fokusere på de små tingen i livet. De små tingene jeg burde verdsette fremfor å hele tiden vente på noe å verdsette. (og det er vel egentlig det som gjør at jeg føler en form for lavere livskvalitet jevnt over.)

Hvem andre enn meg ser at jeg ikke klarer å konkludere med noen løsning på denne lille tankerekken?

Jesus christ

Det finnes så ufattelig mye bra musikk der ute.
Ja, vi har vel alle hørt det før og sånt, uten at vi egentlig har tatt oss gidda eller bryet til å faktisk lete litt rundt etter nytt stuff!

Etter en fantastisk anbefaling av min venn AltF4 begynte jeg å høre på Diablo Swing Orchestra ! Herregud så genialt å kombinere en slags burlesk, strykeinstrument inspirert musikk med metal. Alt blir morsomt og lett fordøyelig, samtidig som det er ufattelig catchy!

Noe annet jeg oppdaget i dag, er middeldalder-popmusikk-bandet Corvus Corax. Skal sant sies har jeg faktisk sett dem live på Wacken 2009, uten at det var noen særlig øyenåpner for min del.
Men når jeg hører studio-innspillinger blir jeg solgt!
Corvus Corax – Satyricon er en god låt å starte med, og utover det har jeg ikke hørt så utrolig mye mer selv egentlig..

Og etter å ha loka rundt på Wacken sine hjemmesider, nærmere bestemt bands/billing sida fant jeg ut at det superbrutale deathmetal bandet Brutus fra, eh, nederland skal spille. Selvfølgelig, sikkert grunnet deres brutalitet ol. er de ikke å oppdrive på spotify, men youtube duger til en viss grad når man vil finne ut sounden til et band.
Da fant jeg denne videoen som jeg kan anbefale dersom du liker litt sånn "br00tal metal" !

Og selvfølgelig er det ganske lett å finne andre videoer som omhandler, eks. blastbeats og sånt når man ser på slike videoer.
Da kom jeg over denne videoen av en langhåret fyr som spiller blast-beats over Mozarts "Für Elise". Utrolig vittig.

Pewh, måtte bare få delt det på en måte. :D

Jeg er distrè

Men samtidig liker jeg å være kreativ

Yeah, kreativ. Kreativ. Få inspirasjon, impulser og hva enn det skulle være jeg føler passer for å gi inspirasjon til, sjelen? Det er av personlige naturlige årsaker mest det visuelle og audible jeg blir påvirket av. Musikk som dette, dette eller dette gir meg en like sær trang til å skape som musikken er sær. Til å være sær, tenke sært, se på ting på en sær måte etc. Jeg vet ikke hva det er som gjør at ting blir sånn, men det blir som det blir, og det går som det går. Ce'est la vie, eller noe sånt?